Størrelsen på depositumet i et leieforhold. Etter husleieloven kan det ikke overstige seks måneders husleie; i praksis er to til tre måneder vanligst.
Depositumsbeløpet er den summen leietakeren stiller som sikkerhet for at forpliktelsene i leieavtalen blir oppfylt. Sikkerheten skal dekke utleierens mulige krav, for eksempel skyldig husleie, skade på boligen ut over vanlig slitasje, eller kostnader ved manglende utvask. Beløpet er ikke en ekstra betaling til utleieren, men leietakerens egne penger som holdes tilbake til leieforholdet er avsluttet.
Husleieloven setter en klar øvre grense: depositumet kan ikke overstige et beløp som svarer til seks måneders husleie. En avtale om et høyere depositum er ugyldig på den delen som overstiger taket, selv om leietakeren har samtykket. Grensen gjelder samlet sikkerhet, slik at et depositum kombinert med en garanti til sammen ikke kan gå over seks måneder.
I praksis avtales sjelden så høye beløp. Det vanligste er to til tre måneders leie, noe som anses tilstrekkelig til å dekke de fleste krav som kan oppstå, samtidig som det ikke binder opp urimelig mye av leietakerens penger.
Depositumsbeløpet skal etter loven settes på en særskilt depositumskonto i leietakerens navn, i en finansinstitusjon som har rett til å tilby slik tjeneste i Norge. Pengene er sperret så lenge leieforholdet varer, og verken utleier eller leietaker kan disponere dem alene. Rentene som beløpet gir, tilfaller leietakeren, og utleieren skal dekke kostnadene ved å opprette kontoen.
Utleieren har ikke lov til å be om at depositumet betales inn på sin egen private konto. Gjør utleieren det, mister leietakeren den beskyttelsen loven gir, og en slik ordning er i strid med husleieloven.
Eksempel: En leilighet leies ut for 15 000 kr i måneden. Utleieren kan maksimalt kreve et depositum på 90 000 kr, som tilsvarer seks måneders leie. I praksis avtaler partene et depositum på 30 000 kr, altså to måneders leie, som settes på en depositumskonto i leietakerens navn.
Maksimalt seks måneders husleie, men to til tre måneder er det vanligste i praksis.
Leietakeren. Beløpet står på en konto i leietakerens navn, og rentene tilfaller leietakeren.
Nei. Det skal stå på en særskilt depositumskonto i leietakerens navn, ikke på utleierens private konto.
Depositumsbeløpet er sikkerheten leietakeren stiller, og etter husleieloven kan det ikke overstige seks måneders husleie. I praksis avtales som regel to til tre måneder. Beløpet er leietakerens egne penger, settes på en depositumskonto i leietakerens navn med renter til leietakeren, og betales tilbake ved leieforholdets slutt dersom det ikke foreligger berettigede krav.