Lov fra 1977 som gir kommunen forkjøpsrett når en leiegård med utleieleiligheter selges. Skal verne leieboerne; fortsatt gjeldende, brukes mest i store byer.
Lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder, ofte kalt leiegårdsloven, gir kommunen en lovbestemt forkjøpsrett når en leiegård skifter eier. En leiegård er en bygård som i hovedsak består av utleieleiligheter. Når en slik eiendom selges, gis ved gave, byttes eller tvangsselges, kan kommunen tre inn i handelen og overta eiendommen.
Loven er fra 1977 og er fortsatt gjeldende. Den brukes i praksis mest i de store byene, særlig i Oslo.
Formålet med forkjøpsretten er å gi kommunen mulighet til å beskytte leieboernes interesser og ha innflytelse over leiegårder som omsettes. Ved å overta en leiegård kan kommunen for eksempel sikre fortsatt utleie, hindre uheldig spekulasjon, eller legge til rette for at beboerne selv kan overta eiendommen, for eksempel ved å danne et borettslag.
Forkjøpsretten gjør at et salg av en leiegård ikke uten videre er endelig før kommunen har tatt stilling til om den vil bruke retten.
Eksempel: En leiegård med ti utleieleiligheter i Oslo selges til en investor. Etter loven om kommunal forkjøpsrett til leiegårder må salget meldes, og kommunen vurderer om den vil tre inn i handelen. Kommunen kan da overta eiendommen til samme pris, for eksempel for å sikre beboerne en trygg bosituasjon.
Forkjøpsrett når en leiegård selges eller overføres, slik at kommunen kan tre inn i handelen og overta eiendommen.
Ja. Loven fra 1977 er fortsatt gjeldende, og brukes i praksis mest i de store byene.
Lov om kommunal forkjøpsrett til leiegårder (1977) gir kommunen forkjøpsrett når en leiegård med utleieleiligheter skifter eier. Formålet er å verne leieboerne og gi kommunen innflytelse, blant annet for å legge til rette for at beboerne kan overta. Loven er fortsatt gjeldende og brukes mest i de store byene.
