Loven som regulerer eiendomsmegling (i kraft 2008). Krav til tillatelse og god meglerskikk; regulerer opplysningsplikt, budgivning, oppgjør og vederlag. Tilsyn av Finanstilsynet.
Eiendomsmeglingsloven, eller lov om eiendomsmegling, er den sentrale loven for kjøp og salg av eiendom gjennom megler. Den setter rammene for hvordan eiendomsmegling skal drives, hvilke krav som stilles til foretak og meglere, og hvilke plikter megleren har overfor partene. Loven trådte i kraft i 2008 og avløste en eldre eiendomsmeglingslov.
Formålet er å sikre en trygg og ordnet omsetning av fast eiendom, der både kjøper og selger ivaretas.
Loven stiller strenge krav til den som skal drive eiendomsmegling. Foretaket må ha tillatelse, og oppdrag skal ledes av en ansvarlig megler med eiendomsmeglerbrev, eller av en advokat. Et bærende prinsipp er god meglerskikk: megleren skal opptre som en uavhengig mellommann og ivareta både kjøpers og selgers interesser, og har en omsorgs- og opplysningsplikt.
Loven regulerer også gjennomføringen av handelen, blant annet budgivning og akseptfrister, håndtering av kjøpesummen via sikrede klientmidler, og hva megleren kan ta i vederlag.
Eksempel: En megler skal selge en bolig. Eiendomsmeglingsloven krever at megleren innhenter og formidler korrekte opplysninger om eiendommen, avvikler budrunden forsvarlig med lovlige akseptfrister, og håndterer oppgjøret via en sikret klientkonto. Bryter megleren disse pliktene, kan Finanstilsynet gripe inn.
Eiendomsmegling: krav til tillatelse og kompetanse, god meglerskikk, opplysningsplikt, budgivning, oppgjør og vederlag.
I 2008.
Finanstilsynet, som kan gi og trekke tilbake tillatelser.
Eiendomsmeglingsloven regulerer eiendomsmegling og trådte i kraft i 2008. Den krever tillatelse og kompetanse, fastsetter god meglerskikk og meglerens plikter, og regulerer budgivning, oppgjør og vederlag. Finanstilsynet fører tilsyn, og loven skal sikre en trygg omsetning av fast eiendom.
